Jeg var fjorten år og febrilt forelsket. Hun pleide komme syklende fra den andre siden av elven for å besøke meg. Det tryggeste var å låse sykkelen på baksiden av huset. En natt våknet jeg, forskrekket, jeg var rent ut livredd, helt sikker på at noen hadde stjålet sykkelen. Hva ville hun tro om meg nå? Hvordan skulle jeg kunne passe på henne når jeg ikke gang kunne ta vare på sykkelen hennes? Jeg sto opp, og gikk ut i gangen for å ringe henne og forklare fadesen. Telefonen sto i gangen, rett utenfor mine foreldres soverom, og moren min må ha hørt noe, for hun sto opp, og lurte på hva jeg skulle. “Jeg er nødt til å ringe henne”, sa jeg. “Men det er midt på natten”, sa min mor, forsiktig, ikke engstelig men forståelsefull, kanskje hadde også hun vært fjorten år og forelsket en gang. “Det spiller ingen rolle, sa jeg, jeg er bare ikke den type fyr”.
Neste morgen våknet jeg gjennomtrukket av febersvette. Bak huset sto ingen sykkel.