Jeg er usikker på om dette er den rette plassen å fortelle om dette på, men hvor ellers?
Jeg drepte Edvard Hoem i natt. Helt forferdelig. Jeg kilte ham til døde. Jeg ble tvunget til det. Det var meg eller ham. På alvøen kunstgressbane i Bergen ble jeg trengt opp i et hjørne av en svær folkemobb (idrettslaget), og i mellom meg og dem satt det plutselig en mann i rullestol. Det var Edvard Hoem. En representant for mobben skrek til meg at jeg visste hva jeg måtte gjøre, ja om jeg visste hva som var best for meg, altså.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa jeg.
Ta ham! skrek mobben.
Så begynte jeg å kile han, da. Begynte å kile Edvard Hoem. Han forsøkte å smyge seg unna, dikterhøvdingen, og han hadde jo en ganske moderne elektrisk rullestol, tung og hurtig, men den var ikke rask nok, nei ikke i det hele tatt. Ikke i forhold til meg. Jeg kilte han godt, litt under halsen, mens jeg holdt han godt fast med et lett pulserende grep på sideflesket på magen. Jeg følte meg veldig sterk. Men også ekkel. Følte meg ekkel. Det var ikke sånn gøy kiling, han lo ikke litt engang. Var bare fælt. Mobben lo, ikke ondskapsfullt som de pleier, men som om det var de som ble kilt. Edvard Hoem vrikket seg fra side til side og gjorde alt han kunne for å unngå fingrene mine, såpass mye at han etterhvert sklei helt av stolen. Da jublet mobben og tok rullestolen hans og løp unna med den, jublende på en eller annen tribuneslager (corner i mål!) og da var det bare meg og Edvard Hoem og en stemme som sa meg at men Ulrik, du vet at Edvard Hoem ikke kan overleve uten stolen sin, han evner ikke ta opp næring uten stolen sin. Løp etter mobben, sa stemmen. Edvard Hoem sa ingenting. Han var helt, helt stille. På en død måte. Grå var han også. Før jeg fikk løpt etter mobben, våknet jeg.
Jeg leter altså etter Edvard Hoems elektriske rullestol. Takk for hjelpen.
Dette var veldig dramatisk, og ikke minst traumatisk.
Snille Edvard Hoem som skriver så fint om foreldrene sine, og om Amerikafarerne, og veldig mye annet, tenk at han skulle få en slik skjebne.
Prioritet nr. 1 er helt klart å finne stolen.
Hele drømmesykkelsamfunnet er nå på jobben.
Prioritet nr. 2 blir å gjøre det godt igjen i forhold til Hoem. Stille og grå på en død måte er kanskje ikke det samme som død. I hvert fall må vi holde den døra åpen en stund til.
Prioritet nr. 3 blir å få mobben til å gå i seg selv, og deretter (nr.4) bør din egen rolle i dette antakelig bli gjenstand for granskning. Mitt forslag er at du setter deg ned med mobben og finner ut av hva som skjedde og hva dere kan gjøre bedre neste gang.
Men først altså; stolen.
Nå er jo ikke stolen akkurat en sykkel, men i så alvorlige tilfeller som dette, åpner drømmesykkelsamfunnet hjertedøra og ser forbi at en slik stol ikke er drevet av muskelkraft. First things first, som det heter.
Dette var virkelig et innlegg som maner til ettertanke, spesielt i denne, for hele verden, urolige tiden.
Det takker vi for.