Frastjålet drøm nr 2.

Jeg har tidligere registrert drømmen som uteblir, men må igjen ty til dreambikeregisteret.

Nå er jeg halveis inn i boken om drømmenes sykkelregister. Jeg leser sakte, men jeg leser godt. Jeg setter sånn pris på at Knut går ut, og at Frank er slank og jobber i bank. Det er klart det går sakte når sånt treffer et ukjent sted i mitt indre, eller ytre, hvor går grensen? Avsporing, men litt relevant likevel.

Jeg har også lest flere av registreringen her inne. Flere enn de jeg ikke har lest for å gi et viss inntrykk av antall.

Det er med dypest alvor at jeg må registrere enda en frastjålet drøm. Eksponeringen for tematikken har vært stor den siste tiden og dermed er det jo høyst sannsynlig at en sykkeldrøm burde oppstått. At på til har jeg fjernet låsen på min sykkel så jeg skulle lettere drømme om tyveri. Sykkelen er jo fortsatt i en låst bod, jeg er jo ikke helt ansvarsløs heller og vil jo ikke få frastjålet min sykkel i virkeligheten. Jeg vil jo bare oppleve å få den stjålet eller finne den, om så nesten, i en drøm. Det burde ikke være for mye å be om.

Jeg føler meg altså mer og mer overbevist at alle mine sykkeldrømmer blir frastjålet. Det finnes ingen annen forklaring. Det er vanskelig å vite hvor mange jeg burde registrere frastjålet. Jeg velger å registrere en til nå, tilsammen har jeg da to stjålne drømmer registrert. Hvis jeg hadde registrert flere innen så kort tid er jeg redd for å utsette meg for å bli stemplet som hysterisk. Jeg er kvinne. Da skjer sånt raskt, og uten fasit på hvor grensen mellom hysterisk og ikke hysterisk faktisk går, så kan vi kvinner lett trakke feil.

Jeg kan forstå at dere som støtt og stadig kan registrere sykkeldrømmer ikke nødvendigvis forstår min last. Jeg forstår jo ikke helt hvordan dere har det, og jeg blir mest opptatt av min egen opplevelse.

Det er ikke alltid lett å forstå hvordan det er å ha noe når man ikke har det, og hvordan det er å ikke ha noe når man har det. Hvertfall når man alltid har hatt det, eller aldri har hatt det.
Når man går fra å ikke ha til å ha, eller fra å ha til å ikke ha, så har man jo ikke lenger kunnskap om å aldri eller alltid ha.
Det gjelder så mangt i livet. Nok en lang avsporing. Jeg føler for å beklage, men samtidig står jeg for avsporingen, ellers kunne jeg jo bare slettet den siden jeg velger selv hva jeg sender inn.

Takk for inkluderingen, men jeg føler meg likevel fortsatt utenfor kjernen av felleskapet, litt som en gjest som ikke helt var invitert, men som sniker seg med. En påtrenger.