Lance Armstrong har gjort det igjen

Jeg syklet oppover Sjusetevegen som går oppover fjellsiden i Norheimsund side om side med min venn og kollega Lance.
Som alltid var vi helt bakerst i feltet av Tour des Fjords.
Med vilje.

Jeg og Lance syklet ikke for å vinne.
Jeg og Lance syklet for å redde planeten.

Vi var begge ansatt i plast- og forsøplingsdirektoratet, og syklet bakerst i feltet for å plukke opp alt av plastsøppel og plastflasker som de andre syklistene hensynsløst kastet fra seg på bakken.
Vi var de best trente ansatte på direktoratet, og vi jobbet stort sett med å rydde opp plastavfallet til idrettsutøvere og mosjonister. Lance var en enda bedre syklist enn meg, virkelig en kar som elsket å sykle. Fra morgen til kveld. Man ble “støl i rævva bare av å se på ham”, som en av karene på kontoret pleide å si. Sykkel var en stor del av livet hans, men han hadde aldri selvtilliten eller økonomien til å satse fullt ut på sporten han elsket så høyt. Det var derfor stort for ham å kunne delta i ritt, om bare på denne måten her.

Vi kom kanskje alltid på sisteplass i alle ritt vi deltok i, men vi var begge rikt dekorerte med diplomer og komplimenter for vår klimakamp og veldedige arbeid. Dessuten var begge skrivepultene våres, som vi forøvrig hadde rett ved siden av hverandre på kontoret, fylt opp til randen av deltakertroféer.

Jeg så på klokken.

“Åj, har du sett. Klokken er snart halv åtte. Du vet hva det betyr.”
“Nei, det vet jeg ikke” sa Lance. “Klokken har aldri vært halv åtte før, ikke som jeg kan huske iallefall.”
“Åja, selvfølgelig” tenkte jeg. Denne drømmen har jo bare vart i natt, og ingen av dens innbyggere vet at denne verdenen slutter å eksistere når klokken fyller halv åtte.

“Jeg må dra nå” sa jeg.
“Hva mener du? Rittet har nettopp startet?”
“Ja, men nå er klokken halv åtte og jeg må stå opp. Sånn er det hver morgen”
“Hva mener du “stå opp?”
“Dette er bare en drøm, Lance. Min drøm.”
Lance stoppet opp.
“Du oppfører deg veldig rart nå, Stinius (Red.ahm: Stinius er mitt navn i denne drømmen) Hvis vi ikke kjapper oss nå havner vi for langt bak, og kan risikere at f.eks. et piggsvin får i seg en dødelig dose plast. Eller at det blir så mye plast i fjorden at begeret renner over og verden går under. Vi redder planeten her.”
“Vi gjør jo ikke det, Lance. La oss være ærlige.”
“Hva?”
“Man kan jo ikke redde en hel planet bare med å plukke opp plast fra syklister. Det hele virker litt optimistisk. Og dessuten, når klokken blir halv åtte, så kommer hele planeten til å bli slukt av solen og verden vil gå under og alle her kommer til å forsvinne uansett. Da har det ikke så mye å si om det er litt plast på bakken, verken fra eller til.”

“Stinius, jeg har kjent deg i tjue år, og du har aldri tatt et løp så lite alvorlig. Du brenner jo for dette her. Går det bra med deg?”

Lance var fortsatt i fornektelse. Dumme Lance.

“Men jeg er bare 12 år, Lance (Red.anm.: Bytter på å være 12 år og 37 år gammel i denne drømmen). 12 og et halvt. Har du aldri tenkt over at det er noe her som ikke går opp? Hvordan kan vi ha vært venner i over tjue år? Du eksisterer ikke. Dette er bare en drøm. Skjønner du?”

Lance ble stille, og rødmet. Han rødmet alltid når han følte seg dum.
Dumme Lance.

“Så det du sier er at alt vi har kriget for bare en løgn? Alle turene, all plast vi har plukket opp? Har det vært for ingenting?”

“Ja, det kan fort se litt sånn ut, altså.”

“Hvordan tror du dette får meg til å føle, Stinius?”

“Du er sikker lei deg og sint og føler deg kanskje litt ljugd til?”
“Ja, jeg vil si at jeg føler meg alle de tingene. Spesielt er jeg lei meg og sint. Hvorfor har du i det hele tatt prøvd å redde planeten da? Hvis du visste at den kom til å gå under uansett?”
“Det er veldig vanskelig for meg å svare på, Lance. Jeg trenger dessuten ikke forklare meg for deg uansett, for du finnes ikke”, fortsatte jeg. “Ingenting her finnes. Du er bare en tanke jeg har akkurat nå, av en eller annen grunn. Ja, eller, det høres sikkert veldig brutalt ut, men det er dessverre sant. Dette ble litt dumt, men sånn er det bare. Unnskyld. Ha det bra”.

Jeg skulle til å åpne øynene.

“Men jeg elsker deg”, sa Lance

Åj.
Jeg fikk frysninger. Båndet til Lance stakk visst mye dypere enn jeg var klar over. Jeg ble brått oversvømt av minner fra alle de store øyeblikkene vi hadde delt. Da vi møttes på vår første miljødemonstrasjon for barn- og ungdom. Vår første sykkeltur sammen. Bursdager, bryllup, trilling av barnevogner og begravelsen til Lance sin mor, men også minner fra de kjedelige stundene. Da vi bare satt på hver vår side av sofaen, og så på hver vår mobil, uten å si noe, kjedelige, små stunder som samtidig var like viktige og kjærlige som de store stundene.

Jeg ble stille, for selvom jeg egentlig bare hadde kjent Lance i fire minutter, men egentlig også i over tjue år, visste jeg godt hvor langt inne det satt for Lance å si til noen at han elsket dem, spesielt til en annen mann. En 12 og et halvt år gammel mann.

Jeg så på Lance, som nå satt på bakken ved siden av trehjulsykkelen sin og hulket.

“Men herregud, Lance. Ikke gråt. Dette er ikke din feil. Det er jeg som har rotet det til nå.”
Lance svarte ikke.
Jeg satt meg ned ved siden av ham.
“Bare fordi planeten din ikke kan reddes betyr ikke at du ikke kan kose deg! Du er jo god på mange andre ting. Du er jo så utrolig rask og god til å sykle! Hvis du hadde hatt lyst så kunne du ha vunnet dette rittet om du prøvde.”

“Men jeg vil jo ikke vinne rittet, hulket Lance. Jeg vil redde planeten. Med deg. Dessuten er jeg ikke rask nok.”

“Som sagt, så er det ikke mulig å redde planeten. Sånn er det bare. Du må komme deg over det. Men du kan fortsatt vinne dette rittet. Hadde ikke det vært litt gøy? Hm? Å faktisk konkurrere? Du er den raskeste jeg kjenner.”
“Mener du det?”
“Ja, det mener jeg. Oppriktig. Ingen sykler raskere enn deg. Det har jeg alltid sagt. Det blir helt feil at du skal sykle ritt etter ritt og alltid komme på sisteplass. Verden går straks under, og du har lyst til å sitte her og gråte? Nei vet du hva. Sånn kan vi ikke ha det. Kom deg opp!”
Lance tørket vekk tårene og reiste seg.
“Er det ingenting du kan gjøre?”
“Nei, jeg tror ikke det altså.”
“Kan du ikke bli her?”
“Nei, jeg må dra til den virkelige verdenen.”
“Hvorfor er den viktigere enn denne?”
“Jeg vet ikke. Den bare er det, tror jeg.”
“Jeg skjønner” sa Lance, uten helt å skjønne det.
“Hva skal jeg si til Marta?”

Fanden. Sant. Min colombianske kone Marta som jeg hadde fått 4 barn med gjennom et tolv år langt ekteskap jeg fant på for syv sekunder siden. Hun og barna stod og ventet på målstreken sammen med Lance sin storfamilie.

“Si at jeg elsker henne. Og kom først i mål for meg”
“Ok” sa Lance. “Jeg skal prøve.”

Vi klemte hverandre.

“Og jeg elsker deg også, Lance”
Vi så på hverandre.
“Sykle nå!” befalte jeg. “Sykle!”

Og Lance syklet. Helt utrolig fort. Jeg så på Lance som forsvant videre opp fjellsiden. Jeg fikk ikke inntrykk av at Lance faktisk helt forstod hva det var som kom til å skje. At han snart ikke skulle leve mer. Sånn er det med folk i drømmer. De er ikke særlig smarte. De er ikke så gode til å tenke fremover.
Så innså jeg min egen tabbe.
Lance hadde tatt min sykkel. Min Specialized S-Works Tarmac SL7 Di2. Jeg stod igjen med Lance sin trehjulssykkel. Det var ikke første gang Lance hadde stjålet. Han hadde faktisk et slags stjeleproblem, som alle på kontoret var fullt klar over. Jeg hadde alltid forsvart han, men kjente at jeg ble grundig irritert her nå. Det var et så fint øyeblikk, som bare ble totalt overskygget av det her. Han tenkte sikkert at jeg ikke trengte den siden jeg sa at verden snart gikk under, men jeg glemte vel å kommunisere godt nok at mitt liv kom til å fungere i beste velgående fremover, og at jeg var sterkt avhengig av å ha min Specialized S-Works Tarmac SL7 Di2 med meg i andre drømmer også.
Noen som har sett den?