I dag er det den store, røde som har forsvunnet. Den jeg arvet av min bror. Den med voksenramme som, da jeg tyvlånte den første gangen, tryna med før jeg kom ut av gårdsplassen.
Etter at den ble min, etter at den ble liten nok for meg… eller var det jeg som var blitt stor nok for den?… brukte jeg alltid å låse den godt fast til sykkelstativet ved Nordinngangen.
Kjetting var tingen! En stor, rusten sak som fattern hadde tatt med hjem fra jobben. Jeg festet alltid forhjulet godt til jernstativet og var trygg på at ingen fordømt sykkeltyv ville være dum nok til å prøve seg på min sykkel.
Jeg var sent ute, men hadde akkurat nok tid til å rekke skoleklokka dersom jeg tok snarveien over jordet. Med sykkelnøkkelen i handa rundet jeg hjørnet ved Nordinngangen i flott driv. Der ble jeg stående med haka på knærne. Ingen sykkel. Bare et godt fastgjort forhjul sto i stativet!
På dette tidspunktet brukte jeg som oftest å våkne.
Denne drømmen, med utallige variasjoner har jeg fortsatt over 60 år senere.
Jeg våkner ganske fortvilet, men har lært meg å nøytralisere frustrasjonen med å minnes hvor ung og ubrukt jeg var i drømmen. Jeg maner fram bildet av guttebena under kortbuksene og minnes kløen i skrubbsåret på venstre kne. Alltid venstre kne. Jeg ser for meg skolissene i de utslitte turnskoene. De som sjelden var forsvarlig knyttet. De som noen ganger førte til bråstopp når de viklet seg inn i sykkelkjedet. På dette tidspunket i tankerekka har jeg som oftest våknet helt og kan ta fatt på dagen med et smil om munnen.